Surrealistiske dager...

Foto: Villa Grey
Utsikt fra flyet

Som nevnt i forrige innlegg kom vi hjem fra Kypros fredag 22. juli kl 17:45. Vi landet på Gardermoen og vi kunne se blinkende politibiler når vi gikk inn for landing. Når vi endelig hadde kommet oss av flyet begynte folk og skru på telefonene sine og komme seg inn på nettaviser. Vi fikk et glimt av en overskrift og G var rask med å skru på sin telefon. Bombe i Oslo, flere drept... Hva er det som egentlig skjer ???

Foto: www.cdon.com

Noen timer tidligere satt jeg og avsluttet boken: "Rødstrupe" av Jo Nesbø. Bok nummer tre i serien om Harry Hole. Jeg rakk og bli ferdig bare kort tid før vi gikk inn for landing på Gardermoen. Boken handler om at Harry Hole skal sjekke opplysninger om en våpenliga med kontakter i nazimiljøer. Våpen blir smuglet inn i landet som skal brukes i et vel planlagt attentat i Oslo 17. mai, hvor skytteren også skriver bok om hva som skjedde ved fronten i Leningrad under andre verdenskrig og om planene for attentatet. Han ble betegnet som landssviker etter han kom hjem fra fronten og han følte seg sviktet av landet sitt ! Det var jo Norge han mente han hadde forsvart...
Er det noen som kan se likhetstrekkene ? Vet ikke om jeg sa det høyt, men det var vel kanskje det andre jeg tenkte på når det gjaldt gjerningsmenn. Og i hvert fall etter at vi fikk vite at gjerningsmannen var etnisk norsk.

I bilen på vei hjem sitter vi lamslått og får også høre om skytingen på Utøya. Uskyldige ungdommer... Jeg kunne ikke forstå at mennesker kunne gjøre noe så ondt. Og da var bare tallet oppi 4-5 drepte. Jeg følte redsel og Lille J måtte på do. Vi fristet med Mc Donalds på Vestby, for vi ønsket ikke å stoppe før vi var gjennom Oslo ! Vi fortalte jentene at det hadde gått av en bombe i Oslo, så vi måtte komme oss unna Oslo så fort vi kunne. De forsto det, men jeg tror nok kanskje de allikevel ikke helt forstod alvorligheten av det. Før de skulle legge seg fikk vi i hvert fall fortalt dem at gjerningsmannen ble tatt og de har slått seg til ro med det.

Jeg, derimot, sitter og ser på nyheter nesten hele tiden. Vet ikke helt hva jeg ser etter, men håper jo på at det skal dukke opp solskinnshistorier. Noe som jeg tror jeg bare kan glemme. Det er det største marerittet noen kunne opplevd og sterke historier kommer både på TV og på internett. Det har falt noen stille tårer de siste dagene. Nå håper jeg i hvert fall de klarer og finne de siste savnede, slik at alle de berørte får svar.

Foto: https://www.mestergronn.no/ 

Til sist vil jeg skryte av landet vårt og alle menneskene som lever her, alle som har stått på under redningsarbeidet (frivillige, helsepersonell, politi, brannvesen) og alle som fortsatt jobber og står på.

Mine tanker går til alle de berørte og de som fortsatt jobber med å overleve !

Fikk lyst til å låne denne av Maria Haukaas Mittet:

Hold on, be strong

Linn